Brudgommens tale
Kjære alle sammen.
Først vil jeg bare si tusen takk.
Takk for at dere har reist hit.
Takk for at dere er her.
Og takk for at dere deler denne dagen med oss.
Det betyr utrolig mye for oss.
Kjære Maria Francisca, da jeg skulle sette meg ned og skrive denne talen, oppdaget jeg at historien jeg hadde lyst til å fortelle egentlig ikke begynte med oss.
Den begynte mange år før jeg visste hvem du var.
Da jeg var liten hadde jeg en liten vane.
På mørke vinterkvelder, da jeg gikk hjem fra trening eller etter å ha vært ute med venner, gikk jeg alltid den samme veien hjem til mamma og pappa.
Som du vet, er det en ganske lang strekning fra parkeringen før huset deres kommer til syne.
Og akkurat der kunne jeg alltid se Karlsvogna.
Jeg husker at jeg ofte gikk sakte langs den strekningen og speidet etter stjerneskudd.
Og var jeg heldig nok til å se et, ønsket jeg meg alltid det samme.
Jeg ønsket meg en kjæreste.
Det høres kanskje teit ut å innrømme foran så mange mennesker.
Men som de fleste vet har jeg alltid vært en håpløs romantiker.
Jeg var han som trodde på kjærlighet.
Han som så romantiske filmer og Sex og Singelliv på mandager på TV3.
Han som ønsket seg én ting mer enn noe annet.
Å finne den rette personen.
Problemet var bare at jeg ikke visste at hun bodde noen hundre kilometer sørover og kom til å bruke mange år på å finne meg.
Men heldigvis gjorde hun det.
Og da hun først dukket opp, la jeg selvfølgelig merke til de lyseblå øynene hennes.
Men det var da jeg fikk deg til å le at jeg virkelig falt for deg.
For da skjedde det noe.
Jeg fikk lyst til å høre den latteren igjen.
Og igjen.
Og igjen.
Heldigvis har jeg fått gjøre nettopp det de siste åtte årene.
Mi amor, det er mange ting jeg beundrer ved deg.
Jeg beundrer hvor målrettet du er.
Hvor dedikert du er.
Og hvordan du alltid møter utfordringer med en ro og styrke som imponerer meg.
Det finnes nok ingen periode som har vist det tydeligere enn de siste årene.
Jeg har sett deg gå gjennom ting som ville fått mange til å gi opp.
Jeg har sett deg møte smerte, usikkerhet og motgang med et mot som jeg aldri kommer til å slutte å beundre.
Jeg husker hvor hjelpeløs jeg følte meg enkelte ganger.
Hvor vondt det gjorde å se deg ha vondt.
Og samtidig hvor stolt jeg var av deg.
For hver gang livet ble vanskelig, reiste du deg igjen.
Og hver gang gjorde du oss sterkere.
Det som er litt vittig, er at du egentlig ikke var interessert i å gifte deg.
Du sa ganske tidlig at dersom det noen gang skulle skje, måtte det i hvert fall gå fem år.
Så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om.
Jeg ventet.
Og da fem år hadde gått, ventet jeg litt til.
For jeg ville ikke at det skulle være forutsigbart.
Jeg ville overraske deg.
Mens du kanskje begynte å lure på hva jeg holdt på med, gikk jeg rundt med en ring i lommen, telte dagene og sneik meg til Haugesund for å spørre faren din om lov.
Til slutt slo jeg til.
Og det er fortsatt et av de beste valgene jeg har tatt i hele mitt liv.
Men om ikke så lenge starter vi et nytt kapittel.
Vi skal bli foreldre.
Og jeg kan ikke tenke meg noen jeg heller ville gjort det sammen med.
For jeg vet at barnet vårt kommer til å vokse opp med en mamma som er omsorgsfull, sterk og full av kjærlighet.
Når jeg ser på deg i dag, er det nesten vanskelig å forstå hvor heldig jeg har vært.
For det som begynte som et ønske om å finne noen å dele livet med, ble til så mye mer enn det.
Du ble den som lærte meg hva trygghet egentlig er.
Du ble den som fikk meg til å føle at jeg aldri måtte møte livet alene.
Du ble den som sto ved siden av meg når livet ikke gikk som planlagt.
Du ble den som gjorde drømmen om en familie mulig.
Og du ble den beste delen av livet mitt.
Jeg er utrolig takknemlig for at den lille gutten som kikket opp mot Karlsvogna aldri sluttet å tro.
For hvis det er én ting livet har lært meg, så er det at noen ting er verdt å vente på.
Takk for at du er mitt stjerneskudd.
Jeg elsker deg.